Velkommen til
Institutt for Skogsvesen.
Dette er Feltarkivet for observasjoner av de vesenene som holder til i
Folkeparken i Harstad.
Ingen vet sikkert hvor mange de er.
Noen etterlater bare spor. Andre viser seg et kort øyeblikk – dersom man er stille nok.
Siste meldinger fra feltet
Ikke alle registreringer havner umiddelbart i arkivet.
Noen dukker først opp på Facebook.
→ Følg Feltarkivet på Facebook
Institutt for Skogsvesen er en hyllest til Folkeparken – til stiene, trærne, lydene og de små sporene som gjør området levende.
Musikken er laget som en stemning fra parken; en takk til stedet, minnene og alt det man kanskje bare aner mellom trærne.
Syng gjerne med på din vandring, men – SYNG HØYT !!
Vers 1
Der stien svinge rolig av,
og lyset fell så fint,
går spor av folk som va her før
i marka mjuk og lint.
Det har gått folk her før oss,
lenge før vår tid,
og stegan ligg i jorda igjen
og peike oss en sti.
Vers 2
Ved stranda oppi Grunnvannet,
der fuglan trivest best,
ligg sommer’n stille over vannet
når dagen kjennes mest.
Og stanga speile i Harstadvannet
når kvelden legg seg ned,
mens praten går i gapahukan
der folk finn ro og fred.
Refreng
Folkeparken, du bær oss fram
gjennom liv og gjennom år,
du e stillheta vi treng
når vi slit og når vi sår.
Du gir ro i det vi kjenne,
du gir rom førr det vi e.
Folkeparken – du e hjertet
i den byen som vi e.
Vers 3
Og rundt omkring på stian her
står benka, trygt og fint,
der sett vi oss en liten stund
og lar det bli litt stilt.
En kaffekopp, en enkel bit,
og utsikt vid og stor,
det e de småe øyeblikkan
som gir oss fred og ro.
Vers 4
Når sommer’n kjem med fuglesang
og småfugl overalt,
da leve skogen lett og fri
i toner mjuk og klart.
Da bæra bugne, soppen veks
blant røtter, lyng og jord,
mens vinter’n legg sitt blåe lag
med hare og rypespor.
Refreng
Folkeparken, du bær oss fram
gjennom liv og gjennom år,
du e stillheta vi treng
når vi slit og når vi sår.
Du gir ro i det vi kjenne,
du gir rom førr det vi e.
Folkeparken – du e hjertet
i den byen som vi e.
Vers 5
I sommarsol med frisbe-kast,
og vinden bær den lett,
og nån går tur i lag med hund,
og stegan følger tett.
På vinterstid går sporan langt
i løypa over snø,
og trimløypa gir varme steg
og kroppen kjem i glød.
Vers 6
Men mellom røtter, stein og sti
e det meir enn vi kan sjå,
små tegn som ligg og venta
på dem som tar seg tid å gå.
Et stille spor, et lite merke
som nån har lagt igjen,
et feltarkiv i skogen sjøl
førr dem som leite hen.
Refreng
Folkeparken, du bær oss fram
gjennom liv og gjennom år,
du e stillheta vi treng
når vi slit og når vi sår.
Du gir ro i det vi kjenne,
du gir rom førr det vi e.
Folkeparken – du e hjertet
i den byen som vi e.