Grunnklasser av vesener
Observasjoner i Folkeparken tyder på at vesener kan deles inn i fire hovedgrupper etter hvor og hvordan de virker i landskapet.
Disse klassene beskriver ikke enkeltindivider, men funksjoner i parkens økologiske og sosiale system.
Til sammen beskriver disse fire klassene et system som speiler hvordan naturen faktisk fungerer: under bakken, i trærne, i overgangene og i møtet mellom mennesker og landskap.
Feltarkivet i Folkeparken regner derfor disse fire gruppene som grunnstruktur for videre observasjoner. Nye arter kan etter hvert vise seg å høre hjemme i én av klassene – eller kanskje i en helt ny gruppe – hvem vet.
Rotskapninger (Radicola).
Disse finnes i jorden rundt røtter og trekonstruksjoner. De knyttes til stabilitet i bakken og til samspillet mellom jord, røtter og fuktighet.
Stammevesener (Sylvanus).
De er knyttet til selve trestammen – bark, ved og årringer. De opptrer særlig i eldre trær og ser ut til å være en del av de langsomme prosessene som foregår i treverket.
Mellomvesener (Liminalis).
Disse opptrer i overgangssoner og i øyeblikk der noe er i ferd med å endre seg, for eksempel mellom lys og mørke eller i møtet mellom mennesker og steder.
Resonansvesener (Concordia humana).
Disse artene er knyttet til menneskelig tilstedeværelse og samspill. De reagerer på stemning, oppmerksomhet og aktivitet i parken.
Her er hele artsbeskrivelsen:
1. Rotskapninger
(Radicola)
Det latinske navnet Radicola kommer fra ordene radix (rot) og -cola (den som bor eller holder til). Navnet betyr derfor omtrent «rotboer», og brukes i feltarkivet som betegnelse på vesener som lever tett knyttet til røtter og jord.
Observasjoner tyder på at rotskapninger bidrar til stabilitet i bakken. De pakker jord rundt røtter og underlag, og kan redusere små forskyvninger der jord, røtter og treverk møtes.
Denne typen arbeid er også kjent fra andre naturlige jordorganismer. Meitemark, spretthaler og små midd beveger seg også gjennom jordlaget, blander jord og organisk materiale og bidrar til at strukturen rundt røtter holder seg stabil. De sørger også for at vann og luft kan bevege seg i bakken.
Rotskapningene ser ut til å reagere på de samme forholdene. Etter perioder med mye regn eller når jorden blir komprimert av ferdsel, kan aktivitet spores i form av små justeringer i jordlaget rundt røtter og stolper.
Når forholdene blir for tørre, harde eller urolige, trekker rotskapningene seg dypere ned i jorden. Aktiviteten øker igjen når bakken blir løsere og mer fuktig.
I skogbunnen foregår det uansett et omfattende arbeid under overflaten. Enten man forklarer det med smådyr, røtter og sopp – eller med rotskapninger – er resultatet det samme: jorden holder seg levende og i balanse.
2. Stammevesener
(Sylvanus )
Stammevesener er en del av livet i trærne i Folkeparken. De er knyttet til stammer, bark og årringer, og finnes særlig i eldre trær som har stått lenge på samme sted.
Navnet Sylvanus kommer fra latin silva, som betyr skog. I eldre naturbeskrivelser ble ordet brukt om noe som hører til i skogen, og i romersk tradisjon var Sylvanus også navnet på en skogsvokter. I feltarkivet brukes navnet som betegnelse på vesener som lever i og rundt trestammer.
Observasjoner tyder på at stammevesener samler og flytter spor som oppstår i treverket. Når mennesker oppholder seg rundt trærne, kan dette noen ganger merkes som små endringer i barkens mønster, svake lyder i stammen eller små vibrasjoner i veden.
For trær registrerer påvirkning fra omgivelsene gjennom vekst og årringer. Insekter, sopp og mikroorganismer lever i bark og ved, og treverk kan lede både lyd og vibrasjoner gjennom stammen.
Stammevesener ser ut til å være knyttet til disse prosessene. De opptrer oftest i eldre trær der barken er grov og årringene mange.
En trestamme er derfor både et levende system og et arkiv over tid. I Folkeparken regnes stammevesenene som en naturlig del av samspillet mellom trær, jord og livet som finnes i skogen.
En liten tanke som ofte dukker opp hos naturforskere: når man ser hvor mye som faktisk foregår inne i et tre, er det forventet at noe lever der. Skogen er full av strukturer som oppfører seg som små økosystemer – et helt univers stablet vertikalt i en stamme.
3. Mellomvesener
(Liminalis )
Mellomvesener finnes i overgangene i Folkeparken. De opptrer særlig i øyeblikk der noe er i ferd med å endre seg – mellom dag og kveld, mellom stillhet og bevegelse, eller i møtet mellom mennesker.
Navnet Liminalis kommer fra latin limen, som betyr terskel eller grense. I naturbeskrivelser brukes begrepet ofte om steder og øyeblikk der to tilstander møtes. I feltarkivet brukes navnet om vesener som opptrer nettopp i slike overganger.
Mellomvesener knyttes ikke til stabile steder, men til selve skiftet. De observeres ofte i situasjoner der noe nesten skjer eller nesten stanser – når en sti deler seg, når en beslutning tas, eller når lyset i skogen er i ferd med å endre karakter.
Som ellers i naturen, er mange dyr og insekter er mest aktive i skumringen, og i overgangssoner mellom ulike naturtyper finnes ofte større biologisk aktivitet enn i mer ensartede områder.
Mellomvesener ser ut til å påvirke stemning, retning og små bevegelser i slike øyeblikk. De etterlater sjelden fysiske spor, men kan merkes som en liten endring i tempo, oppmerksomhet eller retning.
I Folkeparken regnes derfor mellomvesener som en naturlig del av overgangene i landskapet – der noe nettopp er i ferd med å begynne eller ta slutt.En liten detalj til slutt: menneskehjernen er faktisk ekstremt følsom for slike overgangsøyeblikk. Evolusjonen har lært oss å være ekstra oppmerksomme når lys, lyd eller stemning endrer seg.
Det er akkurat i slike øyeblikk verden føles litt… merkeligere enn vanlig.
Og nettopp der passer Mellomvesener helt utmerket inn.
4. Resonansvesener
(Concordia humana)
Resonansvesener er arter som aktiveres av menneskelig tilstedeværelse i Folkeparken. Skogen består ikke bare av jord, trær og dyr. Når mennesker beveger seg gjennom et landskap oppstår også et annet lag av påvirkning – lyd, rytme, stemning og oppmerksomhet.
Concordia betyr samklang eller harmoni, og humana viser til mennesket. I feltarkivet brukes navnet om vesener som opptrer i samspillet mellom mennesker og omgivelsene rundt dem.
Biologer beskriver ofte naturen som et nettverk av interaksjoner, der arter påvirker hverandre bare ved å være til stede. Resonansvesener kan forstås som en del av dette samspillet.
Observasjoner tyder på at de responderer på menneskelige tilstander som stillhet, tvil, nærhet, uro eller sterke følelser. De påvirker ikke landskapet direkte, men kan merkes gjennom små endringer i stemning, oppmerksomhet eller bevegelse blant de som er til stede.
Når området er tomt for mennesker er aktiviteten svært lav. Når mennesker oppholder seg i parken over tid kan fenomenet bli tydeligere.
I feltarkivet regnes derfor resonansvesener som parkens mest uforutsigbare klasse, fordi de ikke oppstår av naturen alene, men av møtet mellom mennesker, sted og øyeblikk.
Det er egentlig et ganske vitenskapelig prinsipp forkledd som fantasi: et system endrer seg så snart en ny aktør trer inn i det. Selv en stille turgåer i skogen setter i gang små bølger av respons. I Folkeparken kalles de bølgene ganske enkelt resonans.