(Helt nederst på siden, kan du høre noen av lydene som er fanget opp mellom trærne.)
Før menneskene kom.
Før stier.
Før kart.
Før kommunen.
Før benker.
Og lenge før noen bestemte at dette skulle hete Folkeparken.
Da trodde man det bare var skog her.
Men skogen var aldri alene.
Så, en gang – lenge før første benk ble skrudd fast, før noen brydde seg om parkeringsplasser, og før noen begynte å jogge med refleksvest mellom trærne – kjente ei bjørk et lite rykk i rota.
Ikke stort.
Bare nok.
Det var ikke bare jord som flyttet seg.
Noe annet rørte på seg.
Ikke én skapning.
Ikke to.
Men en armada av vesener som alltid hadde vært der.
Som nå begynte å våkne.
Noen under bakken.
Noen i stammene.
Noen i det som skjer mellom ting.
– og noen i selve møtet mellom mennesker og stedet.
Og de har alltid vært der.
Bare ikke blitt lagt merke til.
For
– de roper aldri.
– de velter ikke trær.
– de arbeider med og i små forskyvninger:
En rot som strammer seg litt.
En stein som gir etter.
En lyd som kommer ut for tidlig.
En sti som føles litt lengre hjem enn ut.
Små avvik.
Nesten ingenting.
Men nok til at noe begynner å føles annerledes.
De organiserer seg.
Ikke i rekker.
Ikke i rang.
Men etter oppgaver.
Noen holder jorden samlet.
Noen arbeider i bark og årringer.
Noen lever i øyeblikkene mellom det som var og det som snart skal skje.
Og noen våkner først når mennesker går inn mellom trærne.
Du har kanskje merket det.
En benk som knirker uten grunn.
En stein som ikke lå slik som sist.
En tanke som dukket opp akkurat her.
Små ting – egentlig.
Men det små blir sjelden værende smått.
Først en anelse.
Så noe som fester seg i hukommelsen.
Deretter hviskes det videre i samtaler.
Først fortalte noen hva de hadde merket.
Så begynte noen å skrive ned det de så.
Andre tegnet det de ikke helt kunne forklare.
Men ingen har klart å fotografere noe.
Etter hvert fikk arbeidet et navn:
INSTITUTT FOR SKOGSVESEN.
Ikke et stort institutt.
Ikke et offisielt ett.
Bare et sted for dem som la merke til ting.
Derav oppsto:
FELTARKIVET
for observasjoner av vesener i Folkeparken, Harstad.
Feltarkivet samler det som ikke helt lar seg forklare.
For noe finnes ute i skogen.
De gjemmer seg langs stier, ved røtter og i skogbunnen.
For du må lete etter dem.
Eller så finner de deg – som regel før du er klar over det.
Har du sett noe, oppfordres du til å beskrive det så nøyaktig som mulig.
Observasjonene sendes videre til instituttet.
Arkivet har ingen ambisjon om å bevise.
Kun å følge med.
Dette er for både barn og voksne.
For nysgjerrige barn – og voksne som fortsatt later som de ikke er det.
Og for de som sier de ikke gjør det – men likevel kikker litt ekstra mellom trærne.
Erfaring er ikke nødvendig – oppmerksomhet holder.
For de som fortsatt undrer seg – og de som har begynt å gjøre det igjen.
Noen vil lete.
Andre vil bare gå en tur.
Men begge deler kan føre til det samme.
For vesenene har aldri forlatt stedet.
De arbeider fortsatt langs røttene, i stammene, i overgangene –
og i det som skjer mellom deg og skogen.
Og noen ganger – bare noen ganger –
lar de seg observere.
Men nå…
har noe endret seg.
De har begynt å bli litt mer synlige.
Ikke mye.
Bare akkurat nok.
Det er tegn på at markeringer vil komme.
Ikke nødvendigvis med én gang.
Ikke samlet.
Men litt etter litt.
Kanskje om noen dager.
Kanskje om en uke.
Små spor i tre.
Plassert der det allerede har skjedd noe.
De vil ikke rope etter oppmerksomhet.
Men de vil være der.
For den som leter.
Institutt for Skogsvesen
(en melodisk oppsummering)
Det va nån som gikk en tur en kveld,
der stien e smal og litt på hell,
såg nåkka rart i skog og li,
men ingen andre trudde på di.
Et blad som flytta sæ av sæ sjøl,
et spor som stoppa midt i en søl,
så nån sa stille: “vi skriv det ned,
før det forsvinn og blir borte med fred.”
Institutt for Skogsvesen, vi ser det som e,
det som glir litt bort når du snur dæ og ler.
Vi bevis ikkje nåkka, vi bare skriv ned,
det skogen fortelle – før det e for seint.
Institutt for Skogsvesen, kom gå ilag med oss,
mellom røtter og lyda du nesten ikkje får tak i oss,
om du ser nåkka rart – ikkje lat som ingenting,
det e sånn arkivet vårt stadig blir større, min venn.
Ingen direktør, ingen plan,
bare folk som stoppa litt opp iblant,
nån tegna, nån noter, små tegn,
nån høre nåkka ingen andre veit.
Ved ei bjørkeskive, langs en sti,
kan du kjenne at nåkka gikk forbi,
ikkje farlig – men ikkje heilt rett,
som om skogen huske nåkka du har glemt.
Institutt for Skogsvesen, vi ser det som e,
det som flytte sæ stille, men aldri går ned.
Vi jakte ikkje svar, vi samla på spor,
på det som ligg mellom det du veit og det du trur.
Kanskje e det vind… kanskje e det meir,
kanskje e det nån som alltid har vært her.
Du treng ikkje tru – det hold at du ser,
eller kjenne et lite sekund at nåkka skjer.
Institutt for Skogsvesen, vi før bare arkiv,
over alt som forsvinn før det blir til et liv.
Så neste gang du går der og stien e smal,
og nåkka følges med dæ – skriv det ned, gi oss et kall.
