Skrimor Rotsam

Latinsk navn
Textus colligens obscura
(Den skjulte som samler tekster)
Artstype:
Rotskapninger
(Radicola)
Status:
Indirekte registrert – aktivitet bekreftes gjennom tekstfragmenter som ikke har en tydelig opprinnelse.
(For yngre observatører finnes en egen fortelling om Skrimor nederst på siden.)
Skrimor Rotsam oppholder seg i lagene under det synlige.
Der røtter møtes, og det som en gang ble sagt ikke helt forsvinner.
Hun samler ikke ord slik de står.
Hun samler det som mangler.
Halve setninger.
Avbrutte tanker.
Ord som ble holdt tilbake, eller sagt for lavt til å feste seg.
Alt dette legger seg igjen i Folkeparken.
Skrimor finner det.
Løfter det frem.
Og holder det samlet lenge nok til at noe kan begynne å ta form.
Det hun setter sammen er ikke alltid hele tekster.
Noen ganger bare linjer.
Andre ganger noe som ligner dikt.
Ikke skrevet.
Men flettet.
I enkelte tilfeller bærer disse tekstene en rytme.
En bevegelse som ikke helt tilhører ordene alene.
Det er da Klangor Virell trer inn.
Han lytter til det Skrimor har samlet, og tilpasser det til lyder han selv har funnet i Folkeparken.
Små fragmenter av pust, skritt og resonanser som ellers ville gått tapt.
Sammen lar de noe oppstå.
Ikke helt tekst.
Ikke helt musikk.
Men noe midt imellom.
Derfor kan det som dukker opp føles kjent.
Som om det nesten har vært sagt før.
Bare ikke på denne måten.
Funksjon i Folkeparken:
Skrimor Rotsam samler det som ikke ble sagt ferdig.
Ord, setninger og tanker som ellers ville forsvunnet, holdes tilbake og settes sammen på nytt.
Fakta
Høyde:
Ubestemt – antas å variere med rotlag og dybde
Vekt:
Ikke målbar
Alder:
Ukjent – knyttet til lagrede spor, ikke tid
Kjennetegn:
Et svakt inntrykk av bevegelser i jord og røtter
Tekstfragmenter som oppstår uten tydelig opphav
Lyder:
Nesten uhørbare – som hvisking uten ord
Kan av og til oppfattes som rytme i stillhet
Bevegelse:
Langsom, forflytter seg gjennom røtter og underlag, ikke på overflaten
Første observasjon
Sted i Folkeparken:
Rotnett i ytterkant av parken, nær eldre sti som ikke lenger er i bruk
År / sesong:
Tidlig vår, 1972
Hvem som observerte:
Ikke registrert (antatt tilfeldig forbipasserende)
Hvordan observere
Beste tidspunkt:
Rolige perioder i parken, særlig tidlig morgen eller i overgangen mellom dag og kveld.
Ofte når få mennesker snakker – eller når noen akkurat har sluttet å snakke.
Hvordan:
Stopp opp der du vanligvis ville gått videre.
Lytt etter det som ikke helt ble sagt.
Forsøk å formulere en tanke, og legg merke til om du mister den underveis.
Vent litt før du går videre.
Hvis du blir stående lenge nok, kan det hende noe fullfører det for deg.
Og i enkelte tilfeller – at noe også gir det en svak klang.
Ikke let aktivt etter noe.
Det som kan observeres, oppstår ofte først når du gir opp å finne det.
Tegn på nærvær:
– Uferdige setninger som “fortsetter” et annet sted enn der de startet
– Svak hvisking eller struktur i lyder uten synlig kilde
– Følelse av at noe er bedre formulert enn du selv rakk å tenke
– Lyd som følger rytmen i ord, uten at noen snakker
– At en tanke får både form og tone, nesten samtidig
– En opplevelse av at noe nesten ble sagt – og likevel ble hørt
Observasjonsnotat
7. mai 2026
Tid: Tidlig morgen
Observatør: Turgåer med termos
Observatøren hevder å ha hørt noen fullføre en tanke han aldri rakk å tenke ferdig.
Tankerekken kom tilbake i forkortet versjon, med rytme og gjentakelser.
Samtidig ble det registrert et svakt, vedvarende lydforløp som fulgte ordene i tempo og pauser, uten synlig kilde.
Termosen ble åpnet for å kontrollere om lyden kom derfra. Det gjorde den ikke.
Kort tid etter begynte bakken å “rette på formuleringen”.
Hendelsen vurderes som et tydelig samspill mellom tekst og lyd.
14. oktober 2008
Ved benk med høy knirkefaktor
Flere personer opplevde å miste tråden midt i setninger.
Senere ble de samme setningene hørt igjen – fullført, rytmiske og med en svak bakgrunn av lyd som fulgte ordene.
Lydene syntes å tilpasse seg teksten, men uten at noen sammenheng kunne påvises.
Ingen av de tilstedeværende vedkjente seg forbedret formuleringsevne.
22. juni 1989
Turgåer med begrenset tålmodighet
Observatøren forsøkte å formulere en setning, men ga opp halvveis.
Noe senere ble resten av setningen hørt fra bakken – ferdigstilt og med tydelig rytme.
Umiddelbart etter oppstod et lavt lydforløp som fulgte ordene, som om noen hadde ventet på at de skulle bli ferdige.
Observatøren beskriver det som “litt unødvendig godt koordinert”. Sammenhengen mellom tekst og lyd vurderes som mulig, men ikke bekreftet.
3. mars 1972
Det ble først registrert en serie uferdige setninger i området.
Senere samme dag oppstod de samme setningene i reorganisert form, med bedre flyt og tydelig rytme.
I ettertid er det også notert svake lydfenomener i samme område, som synes å ha fulgt tekstens struktur uten å kunne knyttes til en fysisk kilde.
Arkivet anser det som mulig at både tekst og lyd inngikk i samme hendelse, men dette ble ikke forstått som et samspill på observasjonstidspunktet.
Har du barn med deg på turen?
Da kan du lese denne fortellingen om Skimor Rotsam:
Skimor er et lite vesen som bor under bakken i Folkeparken.
Hun liker best å være der røtter fra trær møtes og snor seg rundt hverandre, som hemmelige ganger.
Det Skimor samler på, er ikke ting.
Hun samler på ord.
Men ikke hele ord og setninger –
bare de som ble glemt.
Kanskje du skulle si noe, men så stoppet du midt i setningen?
Eller du tenkte noe, men det ble aldri sagt høyt?
Da kan det hende ordene falt ned i bakken.
Og der finner Skimor dem.
Hun plukker dem opp, pusser litt på dem,
og setter dem sammen på nye måter.
Noen ganger blir det små rim.
Andre ganger blir det nesten en historie.
Og hvis hun er heldig,
kommer Klangor Virell og hører på det hun har laget.
Da kan ordene få lyd også.
Og bli til noe som nesten er musikk.
Hvis du går stille i Folkeparken,
kan det hende du hører noe som høres kjent ut…
som om det nesten var du som skulle si det.