Sonvar Klemelsky
Latinsk navn
Clabrius fissipes
(Den klønete med sprikende føtter)
Artstype:
Resonansvesen
(Concordia humana)
Status:
Uvanlig observert – noen få beskrivelser
(For yngre observatører finnes en egen fortelling om Sonvar nederst på siden.)
Det sies at Sonvar Klemelsky ikke leter etter noe.
Den bare lytter.
Ikke med ører slik mennesker gjør, men med hele kroppen.
Med seks lange bein kjenner den små rystelser i bakken, som når noen går over grus eller setter seg på en benk.
Med de lange følehornene fanger den opp det som beveger seg i lufta – pust, latter, hvisking og ord som nesten ikke ble sagt.
Den beveger seg stille mellom trærne, lavt over bakken eller i korte sprang fra rot til rot.
Den stopper sjelden lenge, men når den gjør det, er det alltid der lydene møtes.
Og det er da noe begynner.
En stemme som egentlig er for langt unna, kan plutselig høres tydelig.
Et skritt på en sti kan bli skarpere enn det burde.
En latter kan bære litt lenger enn vanlig, som om den ikke helt vil slippe taket i stedet den oppstod.
Sonvar står helt stille når dette skjer.
Følehornene beveger seg svakt, nesten som om de justerer noe i lufta.
Kroppen løftes litt, og det lille skjoldet på ryggen vender seg mot lydene.
Det er dette skjoldet som gjør det.
Et hardt, glatt lag som fanger opp lydbølger og sender dem videre mellom trærne.
Ikke høyt.
Ikke langt.
Bare akkurat nok til at lydene får en ny retning.
Noen observatører mener at Sonvar samler på lyder.
At den velger ut hvilke som skal få vandre videre.
Andre tror den bare lar lydene passere gjennom seg,
som om den er en del av selve skogen.
Men det finnes også de som har lagt merke til noe mer.
At lydene Sonvar sender videre…
ikke alltid stopper der.
I enkelte områder, der lydene har blitt løftet og holdt litt lenger enn vanlig,
har det senere blitt registrert noe annet.
Ord som samler seg.
Setninger som nesten henger sammen.
Og enda senere –
lydforløp som virker mer enn tilfeldige.
Som om noe først hjelper lydene frem,
før noe annet finner dem igjen.
Det er ikke dokumentert som en sammenheng.
Men mønsteret er vanskelig å overse.
Navnet Klemelsky fikk sin litt østlige klang etter at de første beskrivelsene i arkivet sammenlignet vesenet med langhornbiller fra de sibirske barskogene – insekter kjent for sine lange følehorn og harde ryggplater som registrerer vibrasjoner i både tre og luft.
Sammenligningen ble aldri ment som en forklaring.
Bare som en måte å beskrive noe som ellers var vanskelig å sette ord på.
For de som har sett Sonvar, beskriver det samme:
Et raskt glimt mellom trestammer.
Følehorn som streifer lufta.
Et lite skjold som fanger lyset et øyeblikk –
før alt er borte igjen.
Og etterpå…
er det ofte litt lettere å høre.
Ikke mye.Bare nok til at noe annet, et annet sted i parken,
kan få tak i det som nesten forsvant.
Funksjon i Folkeparken:
I feltarkivet beskrives vesenet som en slags lydvandrer, et vesen som registrerer og fører parkens lyder videre gjennom skogen uten selv å lage dem.
Fakta
Høyde:
Antatt ca. 0,6 – 1,9 cm når det står oppreist på sine seks lange bein.
Vekt:
Anslått til 1 – 0,4 kg i oppreist stilling
Alder:
Antatt levealder 15 – 75 år.
Kjennetegn:
Slankt vesen med seks lange bein, store følere og et lite hardt skjold på ryggen.
Lyder:
Lager ingen tydelige egne lyder.
Bevegelse:
Beveger seg raskt og stille mellom trestammer eller lavt over bakken.
Observasjoner varer som regel bare et halvannet øyeblikk før vesenet forsvinner.
Første observasjon
Sted:
Skogsområdene langs de mosebelagte stiene i Folkeparken, særlig i partier hvor stien går mellom tettstående gran og bjørk.
År:
Registrert i feltarkivet i 1968 etter flere sammenfallende beskrivelser av uvanlig tydelige lyder og korte observasjoner av et slankt vesen mellom trærne.
Observatør:
Karl-August (Harstad).
Rapporterte i 1968 om et kort glimt av et slankt vesen mellom trærne samt uvanlig tydelige lyder i området.
Hvordan observere
Beste tidspunkt:
Rolige ettermiddager eller milde sommerkvelder når parken er i bruk og lyder fra mennesker vandrer mellom trærne.
Hvordan:
Gå langs de mosebelagte stiene i skogsområdene av Folkeparken og stopp opp et øyeblikk mellom trærne. Lytt etter små lyder i omgivelsene og legg merke til om lydbildet plutselig virker klarere eller mer samlet enn ellers.
Tegn på nærvær:
Samtaler eller skritt som høres tydeligere enn forventet.
Lyder av grus eller bevegelser som kan oppfattes selv på stille, mosebelagte stier.
Et kort glimt av et slankt vesen med lange følere eller et svakt glimt fra skjoldet på ryggen før det forsvinner mellom trærne.
Observasjonsnotat
22. juli 2022 – Sen ettermiddag
En parkbesøkende observerte et slankt vesen med lange følere som raskt krysset stien vest for 5-krysset før det forsvant mellom grantrærne ved hytta.
Kort etter ble det lagt merke til at lyder fra mennesker lenger inne i parken ved Langmoan bar uvanlig tydelig gjennom skogen.
3. august 1997 – Sommerkveld
To turgåere rapporterte at lyden av skritt og grus kunne høres klart i et lite område selv om stien der var dekket av mose. En av dem mente også å ha sett et lite glimt fra noe som kunne ligne et skjold mellom trærne.
17. juni 1968
Karl-August fra Harstad meldte om et kort glimt av et slankt vesen som beveget seg raskt mellom trestammer langs en mosebelagt sti. Historien ble fortalt på et møte i en lokal skøyteklubb.
Ingen trodde på det da, men historien ble registrert i feltarktivet, og som senere viste seg som troverdig.
Har du barn med deg på turen?
Da kan du lese denne fortellingen om Sonvar Klemelsky:
Det finnes et vesen i Folkeparken som nesten aldri lager lyd selv.
Det bare… lytter.
Det heter Sonvar Klemelsky, og det har seks lange bein og lange følehorn som stikker ut i lufta.
Med dem kan Sonvar kjenne selv de minste lydene –
skritt på grus, en liten latter, eller noen som hvisker.
Når Sonvar beveger seg gjennom skogen, stopper den av og til helt stille.
Da løfter den seg litt opp og snur det lille skjoldet på ryggen mot lydene rundt seg.
Og da skjer det noe rart.
Lydene begynner å reise.
En stemme kan plutselig høres litt lenger bort.
En latter kan vare litt lengre enn den pleier.
Som om noen hjelper lydene videre gjennom trærne.
Det er Sonvar som gjør det.
Den tar ikke lydene.
Den bare dytter litt på dem, så de ikke blir borte med en gang.
Men det stopper ikke der.
For noen ganger, når lydene har reist litt…
er det andre som finner dem.
Skimor Rotsam kan plukke opp små ord som ble glemt.
Og Klangor Virell kan gi dem lyd igjen.
Og alt begynner ofte med Sonvar.
Noen få har sett den.
Bare et lite glimt mellom trærne.
Følehorn som beveger seg.
Og et lite skjold som blinker i lyset før den er borte.
Navnet Klemelsky kommer fra noe som ligner litt – små insekter langt borte i skoger i øst, som også kan kjenne vibrasjoner i lufta og i trær.
Men Sonvar er noe helt eget.
Hvis du en dag hører noe litt klarere enn du burde…
eller en lyd som reiser litt lenger enn vanlig…
da kan det hende Sonvar har vært der først.
Og kanskje…
er det bare starten på noe mer.