Samtale kan ha utløst terrengreaksjon ved Grunnvannet
En tidligere registrert observasjon knyttet til Dirkell Skjoldgrunn har nå fått ny oppmerksomhet etter gjennomgang av arkivmateriale fra området rundt Grunnvannet. Hendelsen, som involverte en samtale med tydelig negativ tonalitet, kan ha utløst målbare ettervirkninger i terrenget kort tid etter.
Første kjente observasjon av Dirkell Skjoldgrunn ble rapportert av to medlemmer tilknyttet Harstad og Trondenes Sanitetsforening, under en ettermiddagstur langs stiene ved Grunnvannet på sytti-tallet.
Styret i foreningen bestod utelukkende av kvinner, de fleste godt voksne og med lang tilknytning til både organisasjonen og byens etablerte sosiale miljøer. Driften bar preg av kontinuitet og faste tradisjoner.
Under årsmøtet i det året ble det valgt inn en ny leder, en yngre kvinne med uttalte ambisjoner om å modernisere foreningens arbeid. Hun tok til orde for endringer både i drift, språkbruk og offentlig uttrykk, og foreslo blant annet at tittelen «formann» skulle erstattes med «forkvinne».
Forslaget må ses i lys av samtidens økende kvinnepolitiske mobilisering, men ble internt møtt med delte reaksjoner. Enkelte betraktet endringen som en naturlig tilpasning til tiden. Andre oppfattet den som et brudd med foreningens tradisjon og etablerte samfunnsposisjon.
Arkivmaterialet antyder også en viss uro for at byens fruer skulle bli assosiert med den samtidige framveksten av venstreorienterte og radikale miljøer. Det språklige spørsmålet fikk dermed en betydning som gikk utover selve tittelen.
Uenigheten ble ytterligere skjerpet i forbindelse med oppussingen av Sanitetsforeningens fødehjem. Veggene, som tidligere var malt i en tradisjonell lyseblå institusjonsfarge, ble foreslått endret til sennepsgult, i tråd med nyere stilretninger på begynnelsen av 1970-tallet.
Motstanden var tydelig, men beslutningen ble stående.
I dagene som fulgte bar samtalene preg av det som ikke hadde fått fullt rom i de formelle møtene.
Det var i denne perioden de to av byens damer og medlemmene la ut på tur i Folkeparken.
Samtalen deres startet lavmælt, men utviklet seg gradvis. Tonen ble skarpere, pausene kortere. Kommentarene fikk et tydeligere trykk.
Begge beskrev senere at det var på dette tidspunktet noe i omgivelsene begynte å endre seg.
Underlaget, som tidligere hadde vært stabilt, fikk en svak uro. Små steiner vippet mer enn forventet, og enkelte partier krevde uvanlig oppmerksomhet for å holde balansen. Ingen av dem kommenterte dette der og da, men begge merket det.
Samtalen fortsatte.
Så kom formuleringen de i ettertid trakk frem som et vendepunkt.
Den nye forkvinnen hadde, etter deres oppfatning, presset gjennom beslutningen om å male veggene i fødehjemmet sennepsgule – uten å ta hensyn til motforestillingene som var blitt reist. Fargen ble stående som et symbol på hele prosessen.
Det var med dette som bakteppe betegnelsen oppsto:
«Den gule øgla.»
Uttalt lavt, men tydelig – ladet av både irritasjon og det som ikke hadde fått rom tidligere.
I samme øyeblikk opplevde begge en subtil forskyvning i bakken – ikke som et rykk, men som en forsinket respons. Flere av steinene de passerte etter dette, oppførte seg annerledes, som om de ikke helt lå i ro.
Etter turen satt en vedvarende følelse igjen i kroppen hos begge.
Ikke frykt, men en uro – som om samtalen ikke var avsluttet, men fortsatt var til stede på et annet nivå.
Senere sammenlignet de opplevelsene og knyttet dem til stedet.
Observasjonen regnes i dag som det første dokumenterte tilfellet hvor Dirkell Skjoldgrunn ikke bare registrerer menneskelig samspill, men også påvirker omgivelsene i etterkant.
Det bemerkes i denne sammenheng at samtaler med tydelig negativ tonalitet ser ut til å etterlate sterkere spor i underlaget.
Instituttet understreker at observasjonen ikke må forstås som et uttrykk for at vesener i Folkeparken utelukkende representerer uro eller uønsket påvirkning.
Tvert imot tyder arkivmaterialet på at flere av dem inngår i parkens sosiale og stedlige balanse. De registrerer stemninger, demper enkelte spenninger, forsterker andre og bidrar på måter som ikke alltid er umiddelbart synlige.
Dirkell Skjoldgrunn synes i denne sammenhengen å ha en særlig funksjon knyttet til hvordan menneskelig tale og tonefall avsettes i terrenget. Reaksjonene må derfor ikke nødvendigvis oppfattes som straff, men som en form for korrigering eller tilbakeføring.
Instituttet finner grunn til å anta at fravær av slike vesener over tid ville kunne påvirke både opplevelsen av området og den generelle trivselen blant dem som ferdes der.
Det anbefales derfor fortsatt å opptre hensynsfullt.
Snakk pent.
Terrenget lytter, men bidrar også.
Merknad fra Feltarkivet
Denne registreringen har vært gjenstand for en ekstra kvalitetskontroll. Opplysninger som kunne identifisere personer eller tillegge enkeltpersoner forhold som ikke lot seg verifisere, er utelatt eller anonymisert.
Instituttet vurderer registreringen som klar for publisering.